Kämpa på

Jeg vil bli frisk, ha en fremtid, leve et godt liv uten å måtte planlegge alt.
Samtidig vil jeg bli tynn, usynlig. Ikke ta opp noe plass. Ikke føle noe.

Sånn her føles det. Ambivalens. Motstridende, sant? Sånn føles det. 24/7. Det varierer fra time til time, minutt til minutt.

En venn sa til meg her om dagen: «De positive tingene som har skjedd i livet ditt, har de noen sinne vært planlagt i detalj?» Det fikk meg til å tenke. Hadde jeg ikke kastet meg på turen til Thailand i januar, hadde jeg aldri møtt svensken. Som får meg til å føle meg som verdens heldigste jente. Som gjør at jeg har håp for fremtiden.

Så hvorfor er sitter jeg fast i de samme, gamle mønstrene mine? Bruker mestringsstrategier som (åpenbart) aldri kommer til å hjelpe meg?

  • Trygghet. Og identitet. Jeg er på 10. året med spiseforstyrrelser nå. Hvem er jeg egentlig uten? Hvordan takler jeg vonde følelser og nye rutiner, uten? Jeg vet ikke.

Det er vanskelig å bryte mønstre når det gjør at angsten tar overhånd, og jeg ligger søvnløs i sengen, 3. natten på rad. Men ting må vel bli  verre før de blir bedre, I guess. Kämpa på.

 

Advertisements

..

Noen ganger er det ikke så greit.

Jeg har vært til vurderingssamtale på Gaustad, poliklinikk for spiseforstyrrelser.  Én av fire samtaler. Dersom jeg kommer inn er det et halvt år til et års ventetid.

Jeg må komme inn. Jeg VIL komme inn.

Jeg prøver hardt om dagen. Eller gjør jeg? Jeg mistet motet etter jeg fikk vite at det er så lang ventetid. Og det er ingen garanti for at jeg kommer inn på behandlingen.
Derfor har jeg gitt f. Derfor gidder jeg ikke å spise. For da slipper jeg å føle noe.

Har andre samtale på tirsdag, jeg gruer meg skikkelig. Fikk følge av en venninne på den første timen, hun var med meg hele dagen etter timen. Er så takknemlig. Føler meg som en dårlig venn fordi jeg ikke alltid greier å holde humøret oppe, men likevel stiller hun opp gang på gang på gang. Setter så umåtelig pris på det.

Om under en uke reiser jeg til Italia. Jeg gleder meg, det er jo kjærestetur. Roadtrip på kysten. Men så er det denne maten da… Jeg liker jo italiensk mat, og jeg vil jo ikke tankene gå ut over ferien. Men det er så vanskelig.

Snart skole også. Har så mye å tenke på.

 

Nye tider, gamle mønstre.

Hei.

År og dag siden sist. Mye har skjedd, mye sitter fortsatt i meg.

Ei litta oppsummering:
– Jeg har hatt et års permisjon fra sykepleien, jobbet på sykehjem, og stortrivdes med det. Begynner snart på skolen igjen. Er halvveis sykepleier.
– Flyttet for meg selv.
– Vært på reise, der jeg møtte verdens fineste (7 mnd, still going strong).

I skrivende stund har jeg fri fra jobb. Jobben jeg har hatt fast i et år, og bare har tre uker igjen av før jeg fortsetter på sykepleierstudiet. Det skremmer vettet av meg å skulle endre rutinene mine og få en ny hverdag, men samtidig er jeg blitt så mye tryggere på min rolle som «sykepleier» det siste året at jeg gleder meg til å fortsette, og til slutt bli ferdig.

Spiseforstyrrelsen er av og på. Ambivalensen er stor. Det varierer fra dag til dag, time til time. Jeg begynner snart i behandling på Gaustad sykehus, på spiseforstyrrelsesklinikken. Forhåpentligvis. Er innkalt til vurderingssamtale. Men jeg tror jeg får plass. Jeg må få plass. Jeg orker ikke å ha en hverdag som dreier seg om å hate meg selv lenger.

Lyspunkt i hverdagen: Venner, familie, svensken. Han er så bra for meg. Vi har litt avstand mellom oss, men det fungerer bra uansett. Å ha tid til å savne hverandre gjør at vi utnytter all tid vi har når vi sees.

 

Jeg har hatt et spise-og-spyfritt år. Helt til nå. Jeg kaller det et bittelite tilbakefall. Det har skjedd mye dette året. 

Forøvrig går jeg sykepleie, og har bestått førsteåret med glans. Jeg har nye, gode venner. Og jeg har nylig flyttet for meg selv.

Dette skal gå bra, det må det bare. 

Sånn kan det gikk.

Det gikk som det gikk. Jeg hadde allerede bestemt meg. Jeg bli plukket opp av noen venner, ti minutter unna, en halvtime etter jeg dro for å handle. Jeg løp til butikken, handlet mitt, løp tilbake med varene, og løp til stasjonen. Så var jeg i bursdag, spiste det jeg ville, siden jeg uansett skulle spy. Er egentlig fornøyd, da jeg pleier å spise for mye fordi det er godt. Spiste normalt mye.

Kom hjem.
Én pakke nudler
Én pizzabit med rømmedressing
Én pølse med tilbehør
Noen kjeks
is
riskaker med pålegg

seanse.

Riskaker med pålegg
Én pakke kjeks
Jævlig mye is

seanse.

Spise en banan, drikke vann, sove. Skam.

Dagen i dag har gått bra. Har spist sunt, nok og passe mett. Ingen trening. Vet at kroppen trenger hvile i dag.

Jeg er nesten glad jeg gjorde dette, på en måte – da ser jeg at det ikke er noe å savne. Greit, jeg kan spise hva jeg vil, men det gjør så vondt å få det opp igjen. Jeg vet at den eneste måten å slutte med dette på er å spise nok, og å unne meg LITT når jeg får cravings. En eventyrsjokolade, for eksempel. 24 gram. Det er godt, jeg smaker hvordan det smaker, ikke bare kaster det i meg.

Også må jeg jo finne ut hvorfor jeg gjør dette. For å bli rolig? Kunne sove? Kontroll? Ikke vet jeg, men det er inn i granskauen ekkelt.

M

Spisespy

Jaja, long time no see. Jeg skriver når jeg trenger det.

Bulimi er et helvete. Den siste måneden har bestått av overspising og oppkast nesten hver dag. Jeg har ikke kjempet imot engang.

Så fikk jeg leilighet, sammen med kjæresten. Det er motivasjonen min. Nå har jeg holdt meg spyfri i en uke.

Jeg har så lyst til å gjøre det i kveld, men jeg skjønner ikke hvorfor. Det eneste jeg får ut av det er forstoppelse, migrene, magesmerter, tannskader, sår på hendene, og ikke minst HAMSTERKINN. Jeg har vært så hoven at jeg har sett overvektig ut i ansiktet. Nå, etter en hel uke, er det endelig meg selv om ser tilbake på meg i speilet.

Skal, skal ikke? Jeg har matrester etter helgen, det er vanskelig å motstå. Faen. Jeg vil greie dette.

Skrik

I dag er det vondt, jævlig vondt. Det skriker på innsiden. Jeg vil gråte, klore meg. Løpe.

Jeg overlevde det verste jeg så for meg kunne skje. Det jeg var mest redd for. Jeg gikk fra hel til halv. I brøkdelen av et sekund ble bildet jeg hadde av hvordan livet mitt skulle være, revet ut av hendene mine. Jeg gikk fra levende til ikke-eksisterende. Men det ordnet seg. Takk og lov. Men det får meg uansett til å tenke..

Det gjør så vondt å ikke vite. Men man kan jo ikke vite hva som skjer neste dag. Neste time, minutt, sekund. Det er det som plager meg så intenst. Hvordan skal jeg klare å nyte livet, når jeg ikke vet om de gode følelsene vil vare? Tenk om Han der fine dør fra meg i morgen? Hvordan skal jeg klare å ha bena på bakken, med hodet og hjertet på rett sted, når jeg står stille og alt beveger seg rundt meg?

Jeg har så mye sinne i meg, som jeg ikke tør å slippe ut. Så mye frustrasjon. Skuffelse. Skam.

Det eneste jeg vil er å bli kvitt dette, en gang for alle. Jeg vil nyte livet. Nyte kjærligheten med Han der fine. Nyte oppturene, og bli styrket av nedturene. Er det ikke det som er livet?

Nå må jeg gå å banke bort det vonde. (jeg har begynt å skrive innlegget om tft, jeg bare orker ikke mer i dag.)

M

Eksamen

Det er lenge siden jeg har skrevet her nå. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det har bare forsvunnet litt i hverdagen, tror jeg. Det har vært mye å tenke på, da jobb, eksamen, familie og musikk har tatt mye tid. Det gir meg mye å skrive, så jeg kommer til å fortsette med det fremover nå. Håper det kan gi andre noe etter hvert også.

I dag er en spesiell dag. Jeg er offisielt ferdig med videregående. For to år siden, omtrent på denne tiden, måtte jeg sykemelde meg fra avsluttende eksamen i muntlig historie, fordi angsten var så sterk at jeg ikke klarte å stå på bena. I dag smilte jeg, selv da jeg forsto at oppgaven jeg fikk var den absolutt verste jeg kunne trukket. Til og med da jeg ikke kunne svare på spørsmålene. Jeg aksepterte karakteren jeg fikk, og ser ikke tilbake på eksamen med vonde følelser. Tvert i mot hadde jeg det nesten litt gøy. Det er en vesentlig forskjell.

Ingenting av dette hadde skjedd hvis jeg ikke hadde oppsøkt frk. Tankefeltterapeut. Jeg tenker å skrive litt mer om det i et eget innlegg, kanskje allerede i morgen. Tankefeltterapi er noe alle burde vite noe om, og kunne selv. Det har reddet meg, og kan redde mange flere. Jeg har søkt sykepleie til høsten, men det er tankefeltterapeut jeg skal bli. Det er det ingen tvil om.

M

La meg få hvile.

Noen dager er tyngre enn andre. Jeg vil, men kroppen vil ikke. Jeg har vært 50-40% sykemeldt på grunn av utbrenthet siden januar, og jeg lurer på når det vil slippe. Jeg vet at jeg har rett til å være sykemeldt, og at jeg er nødt til å være det en stund framover, men jeg blir ikke kvitt tanken om at jeg er en byrde for arbeidsplassen. Misforstå meg rett, jeg har merket stor bedring psykisk, som jeg har skrevet en del om, men kroppen henger etter. Den jobber mye nå, så det er ikke så rart, men likevel – jeg skulle gjerne kjent at den fungerte bedre.

Jeg kjenner jeg blir frustrert når folk snakker om hvor utbrente de er, og ikke vet hva de snakker om. Utbrenthet er ikke å være sliten en dag. Det er følelsesmessig utmattelse, spenningshodepine, lite søvn, hjertebank, konstant trøtthet og slitenhet, distansering fra omverdenen, anspenthet, svimmelhet og mye mer. Jeg har heldigvis innsett at jeg trenger hvile, men man skal ikke kimse av utbrenthet. Det er alt for høye krav her i verden, og jeg kjenner jeg blir matt bare jeg tenker på hvor mye press mine fremtidige barn vil bli utsatt for.

Samfunnet:

Bilde

Jeg:

tired-quotes-t89pluh9

Jeg skulle ønske folk forsto hvor sliten jeg er. Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg ikke er i bursdager og på fester. Drar jeg, er jeg sliten resten av uken. Da veier ikke det sosiale helt opp. Det er vanskelig å stå opp, vanskelig å skru på lyset. Jeg må samle krefter for å ta av meg dyna, strekke meg etter ting, og bare tanken på en arbeidsdag gjør meg sliten. Vil helst holde sengen, og ligge i mørket. Jeg får vondt i hodet av dagslys.  Men jeg vet at alternativet er verre for meg – å holde sengen ville gjort meg deprimert. Jeg tror det er lurt å finne balanse mellom ting som tar og gir energi. Jeg har ikke helt funnet den enda. Jeg forstår godt at å trene fem ganger i uken ikke er lurt, men på et vis gir det meg energi. Jeg har tatt nesten-treningsfri denne uken, og bare gjort ting jeg har hatt lyst til. Det er snakk om en joggetur i går, og kanskje en i morgen. Trening på senteret er så planlagt og tvangspreget. Istedenfor å bryte kroppen ned, må jeg bygge den opp. Jeg tror min vei blir å fokusere på lystbetont trening, og gjøre det jeg føler for der og da. Men det er så vanskelig når det er så mye fokus på trening og kosthold hvor enn man er. Jeg får ikke fred. Jeg prøver å tenke at dette er kommersielt, og rettet mot befolkningen generelt, det er da det er godt å ha et støtteapparat som forteller meg at jeg trenger hvile, mat og lett trening. Jeg tror at det å lytte til kroppen er det viktigste. Og ikke sammenlikne meg selv med alle andre – og instagramkontoene jeg ikke klarer å avfølge (mer om det senere).

Jeg er sliten, jeg. La meg få hvile. Med god samvittighet. (vær så snill.)

Aside

Sannheten

Jeg tror jeg aldri har hatt et normalt forhold til mat. Gjennom hele livet har det vært fokusert på slanking i familien, og jeg lærte tidlig hva som var «ja-mat» og «nei-mat». Spiste jeg ikke kake i en bursdag, ble det spurt om jeg slanket meg. Jeg husker iherdig gransking av kroppen min fra en slektning som aldri ble fornøyd med meg. Nei-maten har gitt meg dårlig samvittighet så lenge jeg kan huske, og kontrollbehovet har vært stort. Jeg har hatt mange vonde følelser, noe jeg har forsøkt å rømme unna ved hjelp av mat.

Jeg vil gi et klart bilde av hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Det er ikke bare kaloritelling og trening. Det er skam, skyld og dårlig samvittighet. Overspising og oppkast. Isolasjon, sykdom, leger og diagnoser. Konstant å være på farten fordi man tenker at å slappe av et sekund er latskap. Tvangstanker- og handlinger, konstant å sammenlikne seg med andre, planlegging og mønstre. Det er å være sin egen verste fiende. Jeg unner det ikke noen.

Jeg husker første gang jeg brukte mat for å kontrollere følelsene mine. Jeg var 13 år, og fikk en beskjed over telefonen som knakk meg helt. Jeg husker følelsen av å være ensom og hjelpesløs, og frykten for å være alene. Det gikk opp for meg at jeg kunne ta kontroll over det eneste noen andre ikke kunne bestemme for meg – hva jeg puttet i munnen. Disse følelsene lå allerede sterkt hos meg fra før, etter en hendelse tidlig i barndommen, sammen med skam, flauhet og skyld. Det ble naturlig for kroppen min å knytte mestring opp mot mat, og nederlag til de negative følelsene.

Det er først nå i ettertid jeg ser hvor store problemer jeg har hatt med mat. Perioden med underspising og et nesten anorektisk utseende ble etter hvert byttet ut med overspising. Kroppen trengte mat, noe jeg gav den i alt for store mengder. Vekten økte, og skammen kom tilbake. Da også frykten for å miste kontroll. Jeg mistet evnen til å lytte til kroppen min, og tok istedenfor avgjørelsen for den. Jeg hadde kontroll.

Vekten stabiliserte seg, og mye av spiseforstyrrelsen ble borte. Den var der, under depresjonsfølelsen, men handlingene mine var ikke lenger basert på det. Det som derimot hadde festet seg, var skamfølelsen. Når jeg hadde spist for mye. Når jeg så at foreldrene mine reagerte uten å si noe. Når jeg skadet meg, som straff. Når jeg forsto at jeg ikke lenger var frisk.

Da jeg startet på videregående kom flink pike-syndromet for fullt. Jeg var vant til å være best i klassen, i hvert fall i språkfag, og da jeg så at det var flere rundt meg som var flinke, begynte jeg å kontrollere matinntaket igjen. På første elevsamtale ble jeg fortalt at jeg bare kunne glemme å bli lege – noe som var min største drøm. Jeg var ikke flink nok i matte. Det førte til sammenbrudd før og under hver eneste vurderingssituasjon de neste tre årene. Trening som straff, og sulting som straff. Mat var skam, og mat var fienden. Jeg hadde enda ikke «funnet» min vei med mat enda, men husker at jeg kunne sulte meg en hel dag, før jeg sprakk på kvelden og kunne spise store mengder mat. Jeg føler skam når jeg skriver dette, noe jeg tror mange med spiseforstyrrelser kan kjenne seg igjen i. Skammen over å ha mistet kontrollen, gitt etter for kroppens behov. Redselen for å ese ut, og for at noen skal legge merke til atferden. Dette henger enda igjen hos meg, om i noen mindre grad. Når mettheten kommer, selv etter et sunt og næringsrikt måltid, er det vanskelig å kjenne på følelsen av mat i magen – når det er knyttet til tidligere overspisinger og skammen etterpå.

Etter juli 2011 mistet jeg matlysten totalt, og jeg raste ned i vekt. Det var i utgangspunktet ikke meningen, men kroppen og hjernen husket –  og fant tilbake til gamle mønstre. Maten ble igjen noe jeg kunne kontrollere. Dette var sommeren før mitt siste år på videregående, og det var mange prøver og oppkjøring mot eksamen. Jeg var dypt deprimert og fanget inne i en spiral der spiseforstyrrelsen tok tak i meg. Jeg søkte endelig hjelp, og innså at dette ikke var normalt. Hele livet mitt dreide seg om mat. Hva jeg skulle spise dagen etter, resten av uken. Hvis jeg spiste noe uventet, måtte jeg endre Planen. Jeg satt en kalorigrense, og jeg måtte trene så mye som mulig. Terapien hjalp ikke noe som helst.

Juletiden ble et helvete. Bursdager et helvete. Alle sosiale sammenkomster der det var servering. Tenk om de har puttet noe i maten min? Hva slags olje steker de i? Smør? Vasket de hendene først? Har de puttet noe ekstra på min tallerken for å gjøre meg feitere?

Listen over nei-mat ble lengre og lengre. Sånn som jeg ser på det nå, er det heller mat jeg frykter. Jeg har vanskeligheter med «flytende kalorier», fordi de var «unødvendige» kalorier. Juice, melk, saus, saft, brus med sukker. Melk er en livsviktig kalsiumkilde – hvorfor er den skummel da? Fordi det finnes bedre alternativer. Problemet er at det alltid vil finnes det. Dermed ble listen lenger og lenger. Så lenge det fantes et bedre alternativ (lettere, med færre kalorier), kom den dårlige samvittigheten. Det at jeg kunne ha valgt noe bedre gjorde at jeg følte meg skyldig, og redd for å legge på meg.

Jeg fikk et lite gjennombrudd da jeg begynte på folkehøgskole. Jeg spiste blant annet brød, noe jeg ikke hadde gjort på to år. Da jeg fortalte det til mamma, gråt hun av glede. Året gikk, spiseforstyrrelsen utviklet seg. Jeg spiste og kastet opp, underspiste i perioder. Jeg hadde så mange vanskelige følelser å takle. Jeg fikk verdens beste psykolog, og en musikkterapeut som jeg knyttet meg sterkt til. Og sist, men ikke minst, en kjæreste som ser meg for den jeg er, Pianisten. Han er den mest tålmodige sjelen jeg kjenner. Enhver annen ville stukket for lengst. Han lytter, forteller meg hvor fin jeg er, deler tanker og ord og får meg til å ville være på den riktige siden. Han gir meg ubetinget med kjærlighet, og gjør meg til et bedre menneske.

Nå er jeg på vei ut av noe som har ødelagt store deler av livet mitt. Jeg har ofte tenkt på hvor og hvem jeg hadde vært uten disse erfaringene. Det kommer jeg aldri til å finne ut av, noe som er helt greit. Jeg er ikke diagnosen min, jeg er en jente som har hatt det tøft. Jeg blir mer og mer kjent med den ekte meg – og jeg kjenner at jeg begynner å like den jeg er. Det ville vært utenkelig for en måned siden. Jeg er så glad for at jeg aldri gav opp kampen. Den er hard å vinne, men det er så verdt det.

Jeg drømmer om å hjelpe andre. Fortelle verden at hva som er galt. Du blir ikke fornøyd hvis du går ned fem kilo, femten, eller trettifem. Det sitter i hodet ditt. Du defineres ikke av cm eller av tallet på en vekt, men av smilene du gir, varmen du deler og HVORDAN DU ER SOM MENNESKE.